«Det er bursdagen til Oda i morgen!» ropte Sofia en dag på tegnesalen. Oda var ikke der for øyeblikket, hun skulle ønske sin kjære tilbake fra en lengre reise. Ikke til Røynda – til Japan. Det var en stund siden de hadde vært i Røynda nå – Dagfinn hadde ikke vært så glad for de større ødeleggelsene på skolen, og selv om Sindre hadde gjenbygd Nord og Teoribygget atskillig finere enn det hadde vært, ble det en del omkostninger. Dermed hadde studieturene i år gått til relativt tamme steder, selv om elevene hadde gjort sitt beste for å livne opp den virkelige verda ved hjelp av alkohol og karaoke.

«Sant vel!» sa Torleif, og satte i gang med å male noe psykedelisk. Det var, for første gang på flere uker, en ordentlig gjeng der nede, og de begynte å utfolde seg på diverse kreative vis i denne anledning, og for å feire den etterlengtede sammenkomsten.

Ola begynte å lage en krone. Den var gul. Nesten som håret til Solveig. «Men Solveig e ikke her,» sa han i kommentar til dette.

«Det må ordnes!» sa Torleif og sprang ut. Ola og Sofia så lettere forvirrete på hverandre. Så malte Ola flere kule ting og Sofia prøvde å lage en kake. Sindre kom og malte et kult hode, og Mette trente. Eli og Ingrid og Vilde og Astrid kom inn, kledd i Irish Swag og literary pub-crawl t-skjorter, og begynte å synge og danse noe irskt. Magnus spilte fiolin til. De tilstedeværende medlemmene av Purring fikk et anfall av inspirasjon og skaperevne, og etter en time hadde de en ny hit nesten klar til framføring. Vilde hadde i mellomtida fått kontakt med musikkbransjen, og framtiden så lovende ut.

Så kom Torleif tilbake.

Han bar på et speil.

«Skal vi vere begeistra eller skeptiske no?» spurte Magnus. Ingen hadde svar på dette. Vel, Beyoncé hadde det, men hun kunne bare kommunisere med Eli, da de hadde en dypere forståelse av hverandre enn hva andre mennesker kunne oppfatte.

«Sjå kva eg fann!» sa Torleif.

«Ja, vi ser det,» sa Ola.

«Vi kan hente Solveig gjennom dette!»

«Nietzsche, Nietzsche, Nietzsche?» sa Sofia.

«Hun lurer på om det er helt trygt,» prøvde Ola å si, men de hadde allerede blitt svelget inn i en verden av glitter og absurde farger og absurde ting. Egentlig ikke så annerledes fra livet de levde til vanlig.

Det var sol. Det var kule bygninger. Det var varmt. Mer oppfattet ikke Ola før Sindre spratt opp, rev med seg kameraet hans og tok bilder av alt rundt seg. Ikke rart, da det så ut som de hadde blitt transportert til en plass der all verdens kule bygninger var samla på ett sted. Det var kult.

«Kor er vi?» spurte Torleif.

«Det er litt Barcelona. Og litt Paris. Og litt Dublin. Og litt –» Sindre fortsatte å liste opp byer han kjente igjen mens de gikk. De visste ikke hvor de gikk. De bare gikk. Det var fin musikk i bakgrunnen, som i en film.

«Det va dumt Oda ikke vart med,» sa Sofia.

«Nei, når ho ikke e her, kan vi planlegge masse kult å gjør i morra,» sa Ola. «Som om vi skal vekke ho eller ta kaka til frokost.» Dette diskuterte de en stund. Men det hadde fortsatt vært fint om Oda hadde vært med. De kunne bare fått henne til å sove og så bære henne mens de gikk og snakket.

«Oh, hai Tiril,» sa Astrid. Tiril dukket opp fra bak statuen av Mary Malone med Lucas og Gudrun og Christine. De holdt på å samle opp bursdagslys som lå på bakken, men hver gang de skulle reise seg, falt lysene på bakken igjen. Til slutt ga de opp, og det ble ikke lys på kaka.

«Oh, hai Solveig,» sa Astrid.

Solveig satt på en kafé med vegger lagd av bøker. Hun hadde på seg alpelue og drakk vin mens hun leste en avis, og så overrasket ut på en sofistikert måte da hun så dem komme mot henne.

«Du må bli med te Norge for å feir bursdan te Oda!» sa Sofia.

«Ja, jeg skal bare lese ferdig dette. Speilet på hostellet dro meg inn hit, så jeg tenkte at det måtte være noe sånt. Ganske praktisk at vi kan bruke Røynda som snarvei.»

«Sant vel!» sa Torleif. Så tok han fram speilet og de var på tegnesalen igjen.

«Hva skal vi ha til bursdagsmat?» spurte Sindre.

«Skal vi ha bursdagsmiddag?» spurte Solveig.

«Pizza?» foreslo Ola.

«Med ost.» sa Sindre.

«Og mel.»

«Og pizza.»

«Men mest mel.»

Så var det morgen og de hadde kake, som seg hør og bør på en bursdag. I alle fall en 21-årsbursdag. I alle fall Oda sin bursdag. Det skal feires!

«Dere, det er jul, jo!» utbrøt Oda med stor entusiasme.

«Å, nei!» sa Christine og Torleif.

«Å, jo!» sa Runar og Lucas, og de sprang opp på rommet sitt og fikset julemusikk til hele familien. Oda, Truls og Eli fikk meg seg en gjeng som satte i gang med julebaksten, musikklinja forsvant oppe i gymsalen der de planla en hyggelig aften for de andre, og resten dro fram esker fra kjelleren og begynte å pynte skolen til fest.

Under trappa til vaskekjelleren i Vest fant Mette og Tone-Lill en liten krabat som hadde gjemt seg da hun så dragen. Det var Ragna, som klamret seg til en stolpe og så passe livredd ut.

«Dragen er borte nå, vet du,» sa Mette.

«Er det virkelig sant?» spurte Ragna.

«Så sant som at jeg står her,» sa Tone-Lill.

«Takk gud i himmelen!»

I mellomtida leita Torleif og Christine etter meininga med jula. De hadde spurt Gudrun om åndelig veiledning, men kom ingen vei og holdt på å gi opp da Torleif plutselig så lyset, i form av en sekk med julegaver.

«Jola e eigentleg ein godt gjøymd protest mot det noverande pengesystemet!» kunne han meddele da han kom tilbake til Vest. «Jolas sanne bodskap er at vi skal bytte varer med varer i stedet for symbolske verdigjenstander!»

Solveig ble meget glad for å høre dette, og de lagde plakater som de hang opp overalt på skolen med det glade budskap.  

Så feira de alle jul og hadde det så koselig at de nesten ikke holdt det ut.

«Jeg tror det kanskje er slutten» sa Oda.

«Allerede?» sa Christine, som tross alt hadde moret seg.

«Men så e det inte det!» sa Sofia.

«;PPPpPPPPp» sa Ola.

«Hater når det skjer,» sa Magnus.

«Er ikke «slutt» et veldig relativt begrep?» undret Solveig.

«Eg er elevrådsleiar, eg seier når det er slutt,» sa Torleif. Han tok en kunstpause. «No er det slutt.»

SLUTT.

Dette var da Reisen til Røynda. Spesiell takk rettes mot Torleif for inspirasjon og fleine ideer, Oda, Ola og Solveig for kommentarer og nyttige forslag, og hele skolen for at dere er fantastiske og morsomme og aldri slutter å forbause meg. Fortsett slik, takk for oppmerksomheten og god jul! Hilsen Sofia. 

«Hva skjedde med dragen?» spurte Solveig da Torleif kom til dem der de satt rundt vannpumpa (som nå ikke var så mye vannpumpe som random metallstang i en steinsirkel).

«Åh, den? Det va berre ein dopssak,» sa han. «Men eg va i byen nettopp, og der møtte eg på ein fyr og eg spurte om han hadde snus og han sa «øh, nei?» og eg sa «eh, åkei, da!» og så gikk eg til ein anen fyr og han hadde heller ikkje snus, men så kom eg på ein som alltid har for mykje snus på seg, så redda eg han frå to gnomar som prøvde å drepa han –« her imiterte Torleif kampsportbevegelser – «og så vart han så takknemleg at han ga meg all susen han hadde, men eg hadde ikkje plass te alt, så eg måtte øvertale han til å ta tilbake noko av det. Og så måtte eg berre komme meg hit attande, men det gikk greitt, for ei jente med tre einhjørningar på ei slede kom og eg fekk haika med ho.»

«So hardcore,» sa Magnus.

Det var ikke stort mer en kunne si til en slik historie, så de fleste så på eventyreren med store øyne til en flokk griffer fløy over og de fikk noe bedre å se på.

«Ohai Mark!» sa Lucas.

«Booblyboo!» sa Christine.

«Life,» sa Tiril. 

Da Torleif kom tilbake fra byen med lommene fulle av snus, ble han noe forvirra da hans kjære internat Nord var redusert til noen rykende kullklumper, halve skolen var samlet rundt en gråbrun klump ved røykebua og stirret på Ingrid og Ida som hadde danseoppvisning akkompagnert av Elina som sang. Da de var ferdige og Ola skulle spille munnspill, spurte han ganske høyt; «Kva e den store haugen der? Og kva e greia med konsert?»

Dette gjorde at alle innså hvor absurd situasjonen var og tidde stille et sekund for lenge. Med et brak og et brøl som gjorde at hele skolen, ikke bare Oda og Sofia, skvatt ut av skinnet sitt, reiste dragen seg oppe på to bein og bredte ut vingene så de rakk fra gammelbygget til matsalen. Halen pisket fra side til side og la røykebua i bakken. Alle elevene la på sprang til det (relativt) tryggere tunet, bortsett fra Torleif.

«Kva gjer du her?» spurte han, som om fantasifostre var noe av det vanligste en kunne møte på utenfor skolen.

«Du skylder meg dop fra hele sommer!» sa dragen, og understrekte dette med å blåse ild ut av nesa som kom skremmende nær vinduet til Tiril.

«Åh, det?» sa Torleif og trakk på skuldrene. «Du får spørra dvergen i Piratbukta, eg solgte det vidare te ham.» Han snudde seg og gikk. Dragen, knust av denne avskjeden, forsvant med et svakt poff. 

«Æ hate det når føggelimitasjonsting lage random plystrelyda i stedet for å faktisk etterlign en ordentlig fugleart,» sa Sofia.

«Hva skal vi gjøre med dragen nå som den har sovnet?» spurte Solveig. Oda, Ola og Truls hadde kommet inn i rommet og det begynte å bli litt trangt, så de gikk gjennom restene av Bindelekken dit dragen lå og snorket. En større menneskemengde holdt på å samle seg på nysgjerrig, men skremt vis og på trygg avstand.

«Vi kunne prøve å vekke den og se hva den vil,» sa Oda.

«Kan hende den e dritsur og berre vil drepe oss alle,» sa Ola.

«En bæsjesint drage?» sa Lucas. «Det er virkelig noe å passe seg for!»

Så ble de stående og stirre på dragen en stund. Da Solveig ble lei av å plystre, spilte Magnus hardingfele, og så sang Oda og Ola duett, og det hele utvikla seg til en minikonsert ute på snøen. De glemte nesten at det var et skjellete reptil bak dem som med hvert åndedrag fikk bakken til å riste.

«Dette minner meg om ein South Park-episode,» sa Tiril og prøvde å bli med på hva enn det var kammerkoret sang for øyeblikket. Hun kunne ikke teksten, så det ble hovedsakelig «Schmeee, shmy schmiiiiii!» men Astrid og Ingrid ble med henne og de tok eventuelt over underholdningen selv. 

Så var det Sondres tur, og terningene som skulle dømme dem alle. Det kom passe dramatisk musikk fra et ubestemmelig sted på tunet.

«Dragen følge etter dåkk uten å gjør no meir skade. Rune og Ola, ka dåkk har i dodge?» spurte Sondre.

Skjelvende av frykt sa de poengene sine.

«Ola – det går bra med dæ, men Rune, du får kniven i skuldra og tar tre i skade.»

Rune hadde en kniv i skuldra, men Oda kom med førstehjelpsskrinet før han rakk å blø noe særlig.

I mellomtida hadde Truls fått med seg dragen bort ved røykehjørnet. Bindelekken måtte gi tapt for klør og skjell, med den enslige dusjen i Vest greide seg.

Oppe i 106 hadde Solveig og Sofia funnet fram fuglefløyta til Solveig og nå lente hun seg ut vinduet og spilte så høyt hun kunne. Imidlertid kom det et stort vindkast som blåste tonene bort til matsalen. Dragen holdt på å tråkke på Truls, men som en reddende engel kom Ingrid (drama) dansende forbi. Hun gjorde noen piruetter, viftet fugleaktig med hendene og fikk med seg Ida. Sammen valset de over gresset lenge nok til at dragen ble distrahert og Solveig fikk lagd de søvndyssende tonene. Truls pustet lettet ut. 

Dragen så Sondre og rettet seg opp i ryggen. Sondre gjorde det samme. De stirret på hverandre med ild i blikket. En sånn der rund halmgreie som ruller forbi i westernfilmer til dramatisk musikk gjorde nettopp det.

«Rollespillere?» sa Sondre.

«Hva/ka?» sa Oda, Sofia og Ola nesten i kor.

«Hva?» gjentok Truls og Rune, som hadde dukket opp fra taket, der de hadde prøvd å få dragen til å fly opp og bort.

«Dette!» sa Sondre, og med ett var virkeligheten bestemt av rollespillregler, og de var i kampmodus. 

«Vi har strengt tatt ikke sjanse mot en drage, ikke til å drepe den, i alle fall,» sa Truls.

«Sikker? Jeg kaster kniven min på den,» sa Rune, og gjorde nettopp dette, til tross for høye rop av protest fra de andre. Kniven frøs i lufta mens den venta på terningens bedømmelse.

Ola foreslo at de kunne lokke dragen til en plass der de kunne kaste meget tunge ting på den, som under et tak. Dette var et godt forslag, som alle beslutta seg for å følge. Oda og Truls sprang som gale for å få dragen borte ved røykebua, mens Sofia hadde en idé som inkluderte Solveig og en fløyte. 

Oppe ved skolen var det fullt kaos. Det store smellet hadde visstnok kommet av at mesteparten av Nord ble forkullet. Ingen brydde seg.

«Det er bare materielle verdier, man klarer seg egentlig bedre uten,» sa Solveig. «Nitti prosent av det vi eier, trenger vi ikke uansett. Jeg skulle bare ønske det var Verdensbanken som brant.»

«VERDENSBANKEN!!!!1111!!!» ropte Sindre og hyttet med neven.

Uansett. Life/Leif. Og sånn. Egentlig ikke. Det var nemlig en passe stor drage på tunet. Den var omtrent på størrelse med to røykebuer oppå hverandre når den stod på bakbeina, hadde skinnende blanke skjell like røde som den helt firkanta brikken i tetris når du spiller det på den derre sida. Vettu. Kanskje sol.no.

«So vakker den e,» sa Magnus og så på dragen som i en transe.

Dragen snøfta i forakt, og to ildstriper holdt på å grille Magnus, men han lagde et auraskjold som beskytta ham og fikk flammene til å flagre i en fan(a)tastisk form.

«Kom dåkker vekk, æ tar mæ av det herre her,» sa Sondre og gjennomførte en dramatisk entré ved å ta armhevinger ut gjennom teoribygget. 

På kaia stod Tonje og Remi og holdt en vakker konsert med gitar og en beleilig plassert piano. Det var så vakkert at Oda begynte å gråte og alle ga henne en klem. Så klappet de masse, for Tonje og Remi var kjempeflinke.

De gikk opp gjennom arboretet, som var vakkert og dekket av snø og rimfrost og slike pene ting. Nordlendingene (de fra lenger nord enn Dovre, i følge søringene) hadde snøballkrig seg i mellom, mens søringene holdt godt tak i hverandre for å ikke snuble på den skumle isen og Astrid sprang rundt dem alle og rullet seg i den eksotiske snøen. Snøballkrigen kulminerte i at Elina vant overlegent over dem alle og Vegar lå og jamret seg i en snøfonn.

KABOOM!

For tredje gang skvatt Oda og Sofia ganske kraftig.

«Hva var det?» utbrøt Oda.

«Lyden av sjela di som døde. Nei, vent – » sa Lucas. Astrid kasta en snøball på ham. Så begynte alle å ta i håret hans og strakte det ut til det var over en halvmeter i alle retninger.

Nå som sulten var døyvet og piratene jagd på hel, kikket Tiril fremfor båten. «Me har kome fram til Grønevika!» Mer sa hun ikke, for hun ble sittende og se på bølgene. Kanskje hun syntes de så ut som pupper. Kanskje hun ville ta bilder av dem. Hvem vet.

Ingrid N, Stine, Marie og Gudrun fikk hjelp av Bartehagens nye æresmedlem til å kaste ankeret mens Sindre la ned gangplanken. De skulle til å gå på land da Sofia ropte «Venjt! Kor Torleif e hænn?»

De gjennomsøkte båten, men han var like søkk vekk som smøret.

«Maybe en pirat snek seg tilbake og fanget ham,» funderte Astrid.

«Kanskje Røynda ikkje ville ha ham lengre,» funderte Magnus.

«Kanskje han ikke hadde løyve!» foreslo Vilde.

«Eg trur han vart desperat etter snus og tenkt han kunnj svøm te byn og kjøp meir der,» sa Ingrid.

«Men hvorfor skulle han det? Kan han ikke få av noen?» spurte Oda.

«Absolutt alle e tomma for snus no. Me veit itkje koffer,» sa Magnus. Ingrid sto bak ham og nikket, og hvisket til Elina at Magnus hadde bomma av henne alt hun hadde. Magnus så fullstendig uskyldig ut. 

Problemet var bare at det ikke fantes noe smør på båten, og det er vanskelig å lage god mat uten smør. De leita over hele skipet, men fant ingen ting.

«Det har blitt tomt for smør i Norge, difor er det hellar itkje noko igjen her i Røynda,» sa Vanessa.

«Hater når det skjer,» sa Ola.

«Pyttsan, vi bruke fiskefett i stedet, sant vel?» sa Torleif. «Huang, husk å ta ut fettet!»

Elina lagde noen samiske urgurglelyder og begynte å joike. Sofia, Ola, Torleif og Oda begynte også å joike, siden de hadde fått ti poeng i joiking ved forrige rollespillmøte.

Fisken ble fortært med glede, ettersom Eli og Oda hadde lagd en fantastisk god rett av den. Selv Runar, Lucas og Sofia, vanligvis så imot fisk i alle former, likte det. Bare Vegard og vegetarianerne måtte stå over og spiste seaweed salad i stedet. Og Sindre, som tok på fisken og ble meget skremt da han så livshistorien til dyret flimre foran øynene hans. 

ADVARSEL: Her må jeg advare lesere mot sterkt språk.

«Virkelig?» Piraten høres forfjamset ut. «Det hadde tatt seg ut. Æresmedlem…» Grepet hans rundt sabelen løsnet. Våpenet falt mot bakken, men traff beinet til Oda på veien.

«Fy faen, satan i helvettes kvalfittejævel!» banna Oda med nordlendingsdialekt. Solveig la handa på fyren som stod ved sida av henne og han ble om til en fisk. De andre piratene hoppet over ripa eller ble om til fisker, bortsett fra to – Bartehagens nye æresmedlem og den digre, som fikk tak i en livbåt og fossrodde vekk.

Marie kom med førstehjelpsskrinet og stelte såret til Oda så hun ikke døde av blodtap med det første. Torleif tok fiskene i munnen sin, som fungerte som en mikrobølgeovn, og varmet opp fiskene så Eli kunne lage mat til alle sammen med dem. 

Og nå må vi ta en pause fra fortellingen, kjære tilhørere, for i dag er nemlig dagen Ola er å se på Blåfjell! La oss ta et øyeblikk for å applaudere dette. Og den deilige frokosten vi hadde. Sånn. Da kan vi gå videre.

Da de modige sjøfarerne våknet, var de omringet av pirater som pekte på dem med spisse ting. Som sverd. Og dolker. Og i ett noe spesielt tilfelle, en hoggtann fra en bardehval.

«Nei, æ vil ikkje dø no! Kanskje seinar,» sa Vegar.

«Kven sa noko om at dei skulle døy?» sa en pirat med grov røst og bart.  

«Eg,» sa en noe massivt bygd type. «Den store dragen seier det.»

«Då startar vi her,» sa bartepiraten og pekte mot Oda.

Elevene så med frykt på typen. Han kunne vært æresmedlem av Bartehagen, hadde det ikke vært for at han truet en av deres medelever på livet. Eller…?

«Det er en fantastisk bart du har der,» sa Vilde.

«Jo, takk, jeg er stolt av den selv,» sa piraten og strøk seg over skjeggveksten.

«Det er faktisk en av de mest fantastiske jeg har sett, og jeg har sett ganske mange! Jeg er representant for en gruppe på skolen som kaller seg Bartehagen. Vi er en høyt respektert organisasjon med røtter tilbake til selveste Nietzsche, og ville bli meget glade om du hadde blitt æresmedlem hos oss.»

Oppe på dekk var det mye som skjedde. Sofia, Ola, Vanessa og Torleif prøvde å ta ned seila så de ikke ble revet vekk, mens Sindre holdt roret rett og ropte instruksjoner som ingen hørte.

«Sjå, en albatross!» ropte Sofia og var nær ved å miste tauet hun holdt, men snappet det opp i tide. «Nietzsche, Nietzsche, Nietzsche!»

Gjennom klaprende seil og hylende vind hørte og oversatte Ola; «Vi e nødt te å følg føggeln, den kjæm te å led oss te en tryggar plass!»

«Hvorfor skal vi følge en fugl?» spurte Sindre. Dette slapp han å lure på særlig lenge, ettersom det kom en strøm av regnbuelys og glitter bak albatrossen. Han endret kursen, og etter en liten stund avtok vinden i styrke og alt så meget fint ut da det med ett kom et voldsomt brak og skipet kom til en brå stans. Alt ble kastet framover og alle mistet bevisstheten i det de traff noe hardt foran seg. Bortsett fra Ola, som falt så sakte at han fløy.

Torleif grep en beleilig plassert sabel og svingte den mot Oda.

«Du, altså,» sa hun og plukket opp en sabel til, så hadde de en fektekamp.

Ola og Solveig satte seg med Lucas og begynte å komme med geniale ordspill, som beklageligvis ikke ble hørt av noen på grunn av vind og bølgesus.

Plutselig blåste det opp til storm.

«Heftig shit,» sa Ola.

Alpelua til Astrid blåste av, så de fleste gikk under dekk, mens en fem-seks elever ble igjen for å holde orden på seila. Under dekk ble det dekket på med te og kjeks og det var en generelt sett kjedelig storm. Ingen døde.

«I stormer må man passe seg, sa kjerringa og tok en bit av cookien før hun ble tatt av en bølge,» sa Solveig.

Det begynte å riste faretruende mye under dekk, så Oda åpnet luka for å se hvordan det gikk der oppe. Himmelen var mørk, havet var mørkt, og det var så mye vann i lufta at det ikke var godt å si hvor skillet gikk mellom bølgeskum, regn og hav. Vinden rev henne nesten opp, men Solveig og Magnus tok ett bein hver og holdt henne fast.