Oppe på dekk var det mye som skjedde. Sofia, Ola, Vanessa og Torleif prøvde å ta ned seila så de ikke ble revet vekk, mens Sindre holdt roret rett og ropte instruksjoner som ingen hørte.

«Sjå, en albatross!» ropte Sofia og var nær ved å miste tauet hun holdt, men snappet det opp i tide. «Nietzsche, Nietzsche, Nietzsche!»

Gjennom klaprende seil og hylende vind hørte og oversatte Ola; «Vi e nødt te å følg føggeln, den kjæm te å led oss te en tryggar plass!»

«Hvorfor skal vi følge en fugl?» spurte Sindre. Dette slapp han å lure på særlig lenge, ettersom det kom en strøm av regnbuelys og glitter bak albatrossen. Han endret kursen, og etter en liten stund avtok vinden i styrke og alt så meget fint ut da det med ett kom et voldsomt brak og skipet kom til en brå stans. Alt ble kastet framover og alle mistet bevisstheten i det de traff noe hardt foran seg. Bortsett fra Ola, som falt så sakte at han fløy.